Gårdssmia var fra gammelt av en del av gårdens sjølbergingsøkonomi, mens bygdesmeden var lokalsamfunnets håndverksspesialist.
Mange gårder hadde egen smie, som, på grunn av brannfaren, ofte lå på litt avstand til bebyggelsen ellers. I smie kunne den smedkyndige bonde utfolde seg, eller bonden kunne hyre inn bygdas spesialist på området, bygdesmeden. I gårdssmia ble det smidd spiker, hestesko, hengsler og beslag, samt reparert de jernredskaper som lot seg reparere.
Flinke smeder laget dessuten kniver, ljå og andre redskaper, og mange var sysselsatt med dette på helårsbasis, og med salg til et større område.
Byer og tettsteder hadde sine smier, både fordi hestene trengte sko, men også for tønnebånd, kniver, småverktøy, metallreparasjoner og annet.
Sentralt i enhver smie er essa og ambolten. Jernet varmes i essa, og formes mot ambolten. Uthamringen foregikk på den ved hjelp av forskjellige hammere, meisler og tenger. Spiker ble laget ved å drive og trekke emnet gjennom stadig tynnere hull. Jernkvaliteten satte grenser for hvor tynn tråden kunne bli.
Smeden kunne jobbe alene i smia, eller han kunne ha hjelp av en lærling eller hjelpegutt. Ved større arbeider var det oftest slik at smeden jobbet sammen med en eller to oppslagere.
Det finnes fortsatt smeder rundt omkring i Norge. De fleste har det som hobby. De gamle håndtverksteknikkene brukes fortsatt, men det tas i bruk moderne redskaper som effektiviserer produksjonen noe.
 |
| P.S.Krøyer: "Smedje i Hornbæk", 1875 |
Kilder: Wikipedia
